Lingua Franca Nova

LFN

Lingua Franca var et pidgin eller handels språk som var utbredt i Middelhavslandene fra, kanskje så tidlig som på 1300 tallet og inntil kanskje så lenge som til 1800 tallet.  Det var en blanding av italiensk, provencalsk (eller occitansk, språket i det sydlige Frankrike), og katalansk (språket ved østkysten av Spania). Det hadde innslag fra spansk, portugisisk, kroatisk, gresk, tyrkisk og arabisk.

Grammatikken var svært redusert. Det fantes ingen kjønn, ingen flertallsending, ingen personsendinger for verb, ingen genitivformer eller separate objektsformer for pronomener… Den eneste grammatiske endelsen som overlevde var ”-to” for preteriumsformen (fortid)! Vi kan finne tilsvarende grammatikalske tendenser i moderne pidgins og kreoler, som melanesisk pidgin engelsk og haitisk fransk kreolsk.

For å lese mer om dette, gå til Alan Corré's page on Lingua Franca.

Hva er sammenhengen mellom LFN og det opprinnelige Lingua Franca?

Hovedsakelig var det et spørsmål om inspirasjon. Jeg startet prosessen med å lage Lingua Franca Nova in 1965.  På den tiden hadde jeg ikke noen tilgang til informasjon om Lingua Franca bortsett fra noen få linjer fra Moliere. Det opprinnelige Lingua Franca var mer analytisk (dvs.. som andre kreoler og pidgins, eller som kinesisk) enn LFN, men bare litt. Det var konstruert for rask og lettvint kommunikasjon mellom sjøfolk og handelsmenn, ikke for det mer omfattende formålet å gi et internasjonalt kommunikasjonsmiddel for det 21. århundret!

Fordi jeg valgte ut et lignende sett av språk, og fordi jeg også var interessert i å utvikle en enkelt og konsis grammatikk overlapper LFN og Lingua Franca hverandre ofte, særlig i vokabularet. Men det var ikke hensikten.

Hvilke språk brukte du for å lage LFN?

LFN er basert på fransk, italiensk, portugisisk, spansk og katalansk. Andre romanske språk ble vurdert, men av forskjellige årsaker ble de utelatt, oftest fordi det er få som taler disse språkene, og i tilfellet rumensk, den sterke innflytelsen av nabostatenes språk på det rumenske. Katalansk ble inkludert fordi det er sentralt, både fysisk og linguistisk, og det gjorde det nyttig som bindeledd når ordene var splittet (som de ofte er) mellom en fransk-italiensk versjon og en spansk-portugisisk versjon.

Hvorfor ikke engelsk eller latin eller gresk?

Jeg følte ærlig talt ikke at det var nødvendig: Det meste av det internasjonale vokabularet i engelsk kommer fra fransk eller latin, og vokabularet i de romanske språkene selv kommer fra latin.

Latin og gresk har selvsagt, forsynt oss med utallige vitenskapelige ord. LFN bruker de romansk utledete latinske ordene pluss de fonetiske versjonene av greske tekniske uttrykk og forstavelser og endelser, på om lag samme vis som italiensk og spansk gjør.

Er ikke språket ditt bare en litt modifisert form av noen av de andre ”internasjonale språkene” der ute, som Esperanto og Interlingua?

Nei, saken er at jeg brukte ikke noe annet konstruert språk som modell for verken grammatikk eller vokabular. I den grad at mange av disse andre språkene har et lignende sett av kilde språk og en målsetting for enkel og regelmessig grammatikk, vil det selvsagt bli likheter. Men dette var virkelig et separat foretak --- en frisk start.

Og hva tror du gjør ditt språk bedre enn alle de andre?

Tro meg: Jeg beundrer alle de forsøkene som er nevnt tidligere, og jeg håper at vi en dag velger ett – det betyr nesten ikke noe hvilket vi velger! Av de språkene som er nevnt, tror jeg at mitt er det strengeste hva angår fonetisk staving, som jeg har stor tro på. Det er også langt mer regelmessig enn Interlingua, og likevel mer naturlig enn Esperanto.

Betyr det egentlig noe at det er ”naturlig”?

I ytterste konsekvens, nei. En dag, kanskje, lærer barna i skolen det internasjonale språket sammen med sitt eget språk, og de tenker ikke på hvorvidt det er et naturlig språk eller ikke. Men på veien dit betyr det ganske mye: Mange millioner voksne vil trenge og ønske å lære språket, og vil ha vegring mot det som synes kunstig for dem. Ved å basere LFN på romanske språk, appellerer jeg til en stor mengde mennesker som enten snakker disse språkene eller kjenner dem godt --- inkludert de fleste europeere, nord- og syd-amerikanere, australere og mange mennesker i Afrika og syd-øst Asia.

Men hvorfor ikke inkludere for eksempel kinesisk eller japansk eller hindi eller arabiske ord og grammatikalske vendinger?

Fordi, ved å legge inn ord eller annet fra mange andre og urelaterte språk, legger jeg lite til LFNs lærbarhet for kinesere etc., mens jeg i stor grad reduserer lærbarheten for dem som kjenner de romanske språkene. Jeg vil her nevne et politisk poeng: Det er den Europeiske Union som mest sannsynlig vil søke og vil anta et konstruert språk, og det er den Europeiske Union som har den økonomiske og kulturelle makt til å gjøre det attraktivt nok for andre over hele verden å lære det.

Tjener ikke allerede engelsk i virkeligheten som et lingua franca?

For en stor grad, jo. Men engelsk har et par hindringer i veien for seg: Først og fremst har engelsk det verste stavesystemet til noe språk som bruker et vestlig alfabet. Om ikke det dramatisk endrer stavesystemet sitt --- hvilket ikke er sannsynlig --- vil det fortsette å være et mysterium for dem som vil lære engelsk som språk nummer to, for ikke å nevne hvordan det er for de engelsktalende selv!

Dernest har engelsk kommet til å representere en spesiell kulturell tradisjon. Selv om det er mange forskjeller mellom yanks, kanadiere, australere, syd afrikanere, new zeelendere etc., så har de et ganske stort felles tilfang av kultur, industrielt samfunn, handel, fellesmarkeds orientering, individualitet, media-dominanse og uheldig kolonialistisk fortid.  Selv om ikke alt dette nødvendigvis er dårlig, og faktisk blir verdsatt og kopiert av andre, er det ikke tiltrekkende for alle og enhver, særlig under bombardementet av engelskspråklige filmer, radio, TV, musikkprodukter, og nå Internet.

Hvordan valgte du ut spesielle versjoner av ord til vokabularet ditt?

Når jeg så igjennom et sett av ord med samme latinske rot, valgte jeg oftest en konservativ variant --- det vil si en som beholdt så meget av den latinske roten som mine fonetiske prinsipper tillot. Dette innebar at, for eksempel konsonanter fulgt av i (som beholdt i fransk og katalansk) var mer valgbare enn de forskjellige forenklingene som finnes i italiensk, spansk og portugisisk. På samme vis var enkle vokaler mer valgbare enn de forskjellige to-vokaler (uo, ia etc.)

På den annen side innebar fonetikken at selv om noen initielle konsonantgrupper ble beholdt for å gi internasjonal gjenkjennelse, så kunne stavelser bare ende med en vokal, en uutalt frikativ (f, s, x), en nasal (m, n), eller med l eller r. Dette krever flere endekonsonanter og komplekse mediale grupper enn italiensk tillater, men færre enn fransk, portugisisk eller spansk tillater. Mens LFN kan minne mer om spansk generelt, antar det noen ganger et mer italiensk anstrøk ved å unngå mediale grupper som ct eller pt eller ved ikke å tillate endelse med c, p eller t. For meg lyder det mest katalansk.

Hva med de maskuline og feminine variantene av forskjellige ord?

Det finnes selvsagt ikke kjønn i LFN, så et spørsmål var om man skulle anta maskuline eller feminine former av adjektiver og andre modifiserende former. Generelt har jeg benyttet feminine adjektivsformer, bortsett fra de tilfeller der ordet kan ende i en konsonant. A er den mest sentrale av vokalene i LFN, så det syntes riktigst for trykksvake endelser av adjektiver, så vel som for den bestemte artikkel etc. Endelsesvokalene i verb ble helt enkelt den mest vanlige for tredje persons entall i presens; a, e eller i.

Var dette da en fullstendig ”vitenskapelig” prosess?

Til dels var utvelgingsprosessen basert på at korte ord var å foretrekke fremfor lange, lett uttalbare ord fremfor vanskelige, internasjonalt gjenkjennbare ord fremfor ideosynkretiske ord. Å unngå homonymer var også vektlagt. Av og til var enkel estetikk det som avgjorde hvilken form ordet skulle anta. Jeg kan ikke late som om dette var noe annet enn en individuell kreasjon. Jeg ser på det som et lite kunstverk. Men, til forskjell fra Mona Lisa, betyr det ikke noe om andre endrer det eller legger noe til dersom det passer dem bedre. Betrakt det som en kontinuerlig kreasjon.

Hva med substantivsformene som tas umodifisert fra adjektiv eller verb?

Å ta substantiver fra adjektiver uforandret er vanlig: bela (skjønn) blir la belas (skjønnhetene) i mange språk. På norsk er adjektiver som brukes på denne måten ofte benyttet i abstrakt betydning -- som i god og det gode. I LFN vil det gode bli la bonia, der man bruker –ia til å lage abstrakt substantiv av alle adjektiver og substantiver.

Å ta substantiver fra verb uendret er også ganske vanlig: dansa (å danse) blir la dansas (dansene). Men utenfor et begrenset sett av disse eksemplene, er det mange flere som omfatter endelser som –else og –sjon (og andre) på norsk, engelsk og de romanske språkene. For å gjøre det hele enkelt brukte jeg ”dansa” formelen for alle substantiver avledet fra verb til å referere til en konkretisert form av verbet (en spesiell aktivitet, det umiddelbare resultat av aktiviteten, selve prosessen ved aktiviteten). På norsk er dette ofte formidlet ved bruk av –ing (”dansingen var herlig”). I LFN blir den tilsvarende endelsen –nte, bare brukt for å gjøre verb om til adjektiver (og substantiver som i det foregående avsnittet).

På den annen side valgte du å inkludere bare en tredje person?

Ja, helt bevisst. Kjønnsfokusering i negativ forstand er et virkelig problem her i verden, og jeg tror at ved å unngå kjønnsbestemte personlige pronomener kan dette være med å avhjelpe noe. På dette viset, når en taler om hva ”folk” gjør, så forteller vi ikke underforstått piker og kvinner at ”folk” ikke inkluderer dem.

Den eneste vanskeligheten jeg kan forutse er når en kompleks situasjon oppstår og vi omtaler en pike og en gutt og flere andre ting i tillegg. Først kan vi referere til piken som ”la fia” og gutten som ”la fio” i stedet for å bruke personlige pronomener. Og vi kan bruke ”esta”, ”esa” og ”acel” (denne her, den der og det der) for å angi forskjellige objekter – særlig ”esa”, som jeg beholdt spesielt som et alternativ til det.

Du har en grammatikk og en ordliste --- noe mer?

Det må innrømmes at LFN ennå ikke har den samme populariteten som Esperanto og Interlingua, og ikke engang som Ido og Glosa! Men vi begynner å vekke oppmerksomhet, og vi oversetter noen tekster, slik som Hemmingways novelle Hills like White Elephants (Åser som hvite elefanter) og Buddhist skriftet The Metta Sutta. Vi har planer om å oversette andre favoritter, som Tao te Ching, i nærmeste fremtid. En lærebok er på planleggingsstadiet. Vi er nettopp i ferd med å begynne.